Høyre

Høyre: Partiet midt i mellom

Høyre fremstår nå som det av de fire større partiene som er det tryggeste valget for dyr og natur. Dette sier ikke så mye om Høyre, men svært mye om den destruktive treparti-koalisjonen SP, AP og FrP på Stortinget. I sak etter sak har disse tre partiene dratt natur-politikken i negativ retning de siste årene. Dette gjenspeiles også i disse partienes programmer. Høyre, derimot, er ordknappe om mange av de samme temaene.

Dyrevelferd var i ferd med å forsvinne helt fra programmet denne gangen. NOAH presset på for å hindre dette, og i tolvte time kom flere punkter inn. Men her har partiet gått tilbake fra å ha eget delkapittel til kun å ha noen punkter under kapittelet «Jordbruk» under «Skape mer, inkludere flere». Punktene er «høye krav til dyrevelferd for alle husdyrslag»; øke strafferammen og bøtesatsene for brudd på dyrevelferdsloven; gjøre det lettere å frata folk rett til å eie eller drive med dyr etter lovbrudd; og «styrke og videreutvikle et landsdekkende dyrepoliti».

Når det gjelder landbruket og matbransjen ønsker de «økt norsk grøntproduksjon», og de vil også «øke salget av frukt og grønt». De har ikke lenger i programmet at de vil gjøre det enklere å «ta grønne, sunne og dyreetiske valg», men de vil «utrede en CO2-merkeordning på alle varer, slik at forbrukere kan ta mer informerte valg», noe som vil fremme plantebasert mat. Høyre vil «kreve at kommuner, fylkeskommuner og andre offentlige virksomheter legger bærekraftsmålene til grunn for sitt arbeid». I 2017 foreslo regjeringen, bestående av Høyre og FrP, i Jordbruksmeldingen, at det bare skulle være opplysningskontoret for frukt og grønt som skulle finansieres gjennom statlig tilrettelegging. Høyre er uklare om landbrukssubsidiene, men har som «målsetting at bondens vesentligste inntekter skal hentes fra markedet». Samtidig legger de føringer som fort kan gi mer intensiv stordrift med dyr, som at «konsesjonsgrenser og kvoteordninger for produksjon i jordbruket gjennomgås og optimaliseres med hensyn til (…) lønnsomhet», og «innrette tilskudd» for «mest mulig effektiv drift». Det samme gjelder fiskeoppdretten, hvor de ønsker vekst, oppdrett av nye arter og å avsette nye arealer for havbruk «utenfor dagens produksjonsområder». Konklusjonen er at de vil la det være opp til markedet om det blir mer plantebasert produksjon eller om det blir mer intensiv kjøttproduksjon.

Punktet «Høyre vil ta vare på naturmangfoldet gjennom en kombinasjon av frivillig vern, bærekraftig bruk og naturbasert verdiskaping basert på en sterk, privat eiendomsrett» sier mye om Høyres politikk på naturområdet. De prioriterer dessverre altfor ofte næringsliv fremfor naturhensyn. Selv om partiet ønsker å «vedta en nasjonal plan for restaurering og bevaring av natur- og artsmangfold», og at de slår fast at «klimaproblemene er vår tids største utfordring», legger de ikke til rette for dette i praktisk politikk. De vil «redusere muligheten statlige myndigheter, herunder statsforvalteren, har til innsigelser i saker som er viktige for lokalsamfunnene»; «styrke eiendomsretten og gi grunneiere økt innflytelse på forvaltning, regulering og bruk av arealer, også i verneområder» og «definere jakt, fiske og utmarksopplevelser som næring». Dette er grep som vil kunne ha alvorlige konsekvenser for de ville dyrene. På rovdyrområdet slår de fast at de vil «føre en rovviltpolitikk som ivaretar tryggheten til enkeltmennesker og lokalsamfunn, og bidrar til at bærekraftige rovviltbestander ivaretas». Høyre har valgt å være vage på rovdyrvern. Samtidig har de unngått den innebygde motsetningen som flere andre partier har, da de ikke forplikter seg til å øke utmarksbeite med subsidier.

På noen punkter er programmet knappere og dårligere enn sist, det mangler for eksempel fokus på kjøttkutt. På rovdyr er det en fordel at de sier mindre, men ville dyr generelt er overlatt mer eller mindre til grunneiernes nåde. Som regjeringsparti i to perioder, har Høyre naturlig nok vært ganske fraværende med spørsmål, interpellasjoner og representantforslag. De har likevel stilt et skriftlig spørsmål om oppfølging av dårlig dyrevelferd i svinenæringen. De følger opp den knappe kommunikasjonen på egen Facebookside med èn post det siste året om «kampen mot dyremishandling». Til Høyres fordel taler det at de har vært det ledende partiet i tidenes mest dyrevennlige regjering. Selv om Venstre har æren for å prioritere dyrene i forhandlingene, har Høyre æren for at de har latt gode forslag, som nedleggingen av pelsnæringen, få gjennomslag. Dette er ingen selvfølge: AP, som største parti i rødgrønn regjering, lot heller SP få gjennomslag i trenering av pelssaken, til tross for at de hadde programforpliktet seg til det samme avviklings-standpunktet som SV. Gjennomslag for dyrevelferd må belønnes, men samtidig er Høyres program i seg selv lite å skryte av. Høyre ender på en bedre poengsum enn flere av de andre partiene, rett og slett fordi de andre har mer uttalt negativ politikk for dyr. Dermed blir Høyre partiet i midten: De har ingen utpreget dyrevennlig politikk, men de er heller ikke frontkjempere for utrydding av rovdyr eller andre negative saker. De ender på 5 av 10 poeng.